Teaching Brass

Intervju med Kristian Steenstrup
teaching_brass_450
Vincent Cichowicz sier følgende om Teaching Brass :

Kristian Steenstrup's Teaching Brass er en meget omfattende og detaljert avhandling om de pedagogiske krav knyttet til grunnprinsippene for spill på et messinginstrument. Hans behandling av de fysiske lover, fysiologi og psykologi gir oss en utmerket guide til det innbyrdes slektskap mellom disse disipliner i spillets praksis. Hans forskning og dokumentasjon er imponerende og jeg tror denne bok vil bli et verdig tillegg til dette studiefelt

Vi hadde en kort «kybersamtale» med Kristian:

Før vi begynner å snakke om boka, kunne du fortelle oss litt om din bakgrunn som trompeter og lærer?
Jeg vokste opp i Holstebro i den vestlige del av Danmark. Ingen spilte noe i min familie, men i 4. klasse tilbød skolen min alle musikkundervisning i et år. Jeg ønsket å spille klarinett for jeg trodde det var en saksofon, men min lærer mente jeg burde spille trompet, fordi jeg var den som laget mest lyd i klassen. Veldig snart ble jeg forelsket i trompeten og ganske snart spilte jeg i det lokale musikkorpset.

Jeg begynte ved Det Jyske Musikkonservatorium i Aarhus da jeg var 19. Jeg var så heldig å få erfaring med Vincent Cichowicz da han holdt en masterclass der og skjønte intuitivt at jeg med tiden måtte studere med ham. Tre år senere reiste jeg til Chicago hvor jeg studerte i 2 år. Etter en tid der anbefalte en venn meg å ta leksjoner med Arnold Jacobs. Hans undervisning gikk veldig godt sammen med Cichowicz’ undervisning, så jeg hadde en fin kombinasjon der. Fra tidligere kjente jeg til Alexander-teknikk, så det var naturlig for meg å ta timer med John Henes som ikke bare er en fin Alexander-teknikk lærer men også en fremragende trompeter og en tidligere elev av Jacobs og Cichowicz. Hver uke gikk jeg for å høre Chicago Symphony spille og jeg lærte så mye fra å lytte til Adolph Herseth som jeg også hadde noen leksjoner med. Så heldig jeg var som var omgitt av disse store pedagogene!

Hvordan begynte dette bokprosjektet?
I løpte av de siste 10 år hvor jeg i stor utstrekning har undervist og gitt klinikker, har mange bedt meg om å skrive noe om dette siden det er en mangel på litteratur om dette tema.

Først var jeg selv bare veldig nysgjerrig på effektivisering av spillet og kompleksiteten i den menneskelige kropp og bevisthetens kontroll av det, så jeg lyttet til hundrevis av timer med lydbånd fra masterclass og leksjoner med Arnold Jacobs. Jeg tok notater og til og med hele transkripsjoner av disse masterclasses, og jeg tenkte at det var så mye verdifull informasjon å videreføre. På samme tid åpnet dette dører til mange andre områder som ville være interessant å utforske, så jeg begynte å lese mye fra relaterte områder. Ved en anledning reiste jeg til Chicago for å gjennomgå Arnold Jacobs’ bibliotek for å se hva slags litteratur han benyttet for å skaffe seg sine kunnskaper. Som del av min stilling ved Det Jyske Musikkonservatorium, fikk jeg så avsatt tid til å skrive en bok og prosjekter kunne starte.

Boka viste seg å bli veldig forskjellig fra hva jeg hadde antatt, for med en gang du begynner med vitenskap er det ikke så enkelt å postulere ting, du må underbygge det med fakta. Så begynner du å innse noe av kompleksiteten som finnes og hver gang du åpner døra til et emne, åpner andre dører seg til andre emner, så boka mi begynte å utvide seg på forskjellige områder. I løpet av denne prosessen begynt jeg å få svar på noen av de spørsmål jeg i mange år hadde søkt etter, så det var virkelig et interessant prosjekt.

I introduksjonen nevner du Arnold Jacobs pedagogiske konsept «Song and Wind». Kunne du utdype det?
Jacobs brukte dette utrykk for å forenkle hva det er nødvendig for en messingutøver å tenke på i hans eller hennes spilling. Når messingutøveren «synger» i hodet, betyr det at hjernen er involvert i å skape musikken eller forestille seg musikken samtidig med den faktiske spillingen, denne tenking vil være det stimulus som resulterer i refleks-responsen i muskulaturen til lepper og tunge. Så mye undervisning er involvert i å forsøke å kontrollere disse separate elementene av hele komplekset, mens Jacobs mente at det intelligente nivået til hjernen burde være opptatt med musikalsk programming og at det han kalte computernivået til hjernen ville ta hånd om organiseringen av muskulaturen som brukes. Dette er veldig nært det en sanger gjør. Hjernen til en sanger organiserer de forskjellige gradene av spenning i stemmebåndet basert på hva den oppfatter musikalsk. Messingutøveren sender nervesignalene til sine lepper gjennom ansiktsnervene isteden for å sende det til stemmebåndet via strupenervene, men tenkingen er veldig lik.

Trening av det artistiske, sangen, hos hver enkelt er meget viktig, for det er dette som forteller leppene hva de skal gjøre. En messingutøver som er opptatt med å ha en «korrekt embouchure» og føle den, har vanligvis ikke mye bevissthet til overs til å tenke musikalt og dermed vil ikke en tilsynelatende fin embouchure motta informasjon om de subtile forskjeller i graden av spenning for hver tone.

«Wind» viser til en blåser’s programmering av det respiratoriske system. Når blåseren forsøker å kontrollere musklene til å utføre oppgaven som vil tilføre embouchuren hensiktsmessig aerodynamisk påvirkning, kan det være vanskelig å skille mellom de forskjellige muskelgruppene som er involvert. Noen av musklene er inspiratorisk (innpust) og noen er ekspiratorisk (utpust). Dersom vi forsøker å kontrollere musklene direkte kan vi komme til å utløse noen av de andre oppgaver som de respiratoriske musklene også deltar i, for eksempel forløsning, avføring eller å gjøre den abdominale vegg hard for å beskytte de indre organer etc. Den sensoriske feedback fra det området av kroppen er svært begrenset, og dermed er den bevisste kontroll av det også veldig begrenset. Når en blåser gir ordre om å blåse vind ved embouchuren eller røret mens han tenker på å blåse utenfor kroppen, vil hjernen organisere de forskjellige muskelgrupper til å utføre dette og er ikke forvirret av å måtte gjøre andre oppgaver.

I noen av de nyere metodebøker for messing som jeg har sett, kan du finne råd som dette: «Hold en stav ca. 1,5 m lang fastklemt mellom en vegg og den såkalte støtten.» Hva kommer det av at så mange messingpedagoger fortsatt er så uinformert om pusteteknikk?
Mange prominente utøvere og lærere har anbefalt prosedyrer lik den nevnte, og det er meget vanskelig å argumentere med en mesterutøver’s autoritet. Veldig lenge ville alle i for eksempel Danmark tro på en slik praksis. Da jeg kom hjem fra Chicago i 1990 var denne overbevisning mer normen enn ikke, så det er faktisk ikke mange år siden.

Hvis vi studerer sangteknikk kan vi se at «tight-gut» (stram mage) metoden har blitt undervist spesielt i den gamle tyske sangskole og antakelig har troen blomstret i denne delen av verden og også kommet inn i undervisning av blåsere, kanskje på grunn av mangel på litteratur og forskning spesielt for blåsere.

Som nevnt, kan det være vanskelig å vite hva som foregår der nede når man spiller, pågrunn av den overfladiske senor feedback fra dette området. En god trompeter kan føle litt spenning i det abdominale området når han spiller fortissimo i det høye register og bruker de abdominale musklene. Han kan da feilaktig assosiere denne følelse med å skyve ned diafragma, slik at de abdominale muskler og diafragma kansellerer hverandres bevegelse og dermed bidrar til å gjøre den abdominale veggen hard og slik ikke skyver ut noe luft. Dermed kan han komme til å undervise at dette er kraften ved å spille og at det er i samsvar med tradisjonen. Men det blir interessant å se hvordan denne tro etter hvert blir utfordret av evolusjonen og hva slags strategi for bruk av det respiratoriske system som vil overleve.

John Henes anbefaler boka «for alle blåsere». Hva i boka vil være av spesiell interesse for en treblåser?
Den dominerende del av boka er om de respiratoriske aspekter ved å spille et blåseinstrument, og her er det ikke et skille mellom de forskjellige gruppene. Den menneskelige fysiologi fungere likt på alle instrumentene, det aerodynamiske kravet er bare veldig forskjellig mellom for eksempel en fløyte og en obo eller mellom en trompet og en tuba.

Hvor kan man få tak i boka?
www.unipress.dk i Europe og
www.windsongpress.com i USA.

Det finnes en dansk utgave også?
Ja. Jeg synes personlig at den engelske utgaven er mer presis, fordi jeg arbeidet litt lengre med den. Mange av de tekniske utrykk fungerer best på engelsk.

o.j. 2004

Hos Couesnon

Trompet-besøk hos P.G.M. Couesnon i Chateau Thierry,
onsdag 26. september 2012.

Harald Stranne, Olaf-B.Brattegaard,  Erik Halvorsen og Atle Hammer

Dette var vårt andre besøk til den idylliske franske småbyen Chateau Thierry og fabrikken som lager Couesnon flugelhorn. Første besøket var i 2003.

Lite var skjedd siden sist, bortsett fra at det nå bare var igjen 12 ansatte. I 2003 ble det sagt at de var 25 personer. Isabelle Moret (den ene av søstrene) har sluttet i familiebedriften og flyttet.

På forespørsel fikk vi opplyst at de fortsatt lager ca. 50 flygelhorn i året.

De fleste(?) selges fortsatt til Japan, 5-10 i USA gjennom deres eneste(?) distributør ”The Trumpet Shop” (som antagelig kun er nettbasert?) og noen få(?) i Frankrike.

http://www.thetrumpetshop.com/Couesnon.html

Ellers fikk vi opplyst at Thomann i Tyskland og Feeling Musique i Rue de Rome var Couesnon-forhandlere. I etterkant har det vist seg at Thomann ikke forhandler Couesnon, og sansynligvis aldri har gjort det heller. Feeling Musique har ikke solgt et Couesnon flygelhorn på år og dag.

www.feelingmusique.com

Siden 2003 har de fått både web-side (på Fransk!) og e-postadresse, og de tar kredittkort.

http://www.pgm-couesnon.com/index2.html
epost:   contact@pgm-couesnon.com

Telefon og fax.. virker fortsatt, og Sophie Glace som tar telefonen, snakker fremdeles brukbart engelsk.

Klokkestykker  for Clairons (et slags militært signalhorn).

Bortsett fra det, er kommunikasjonen til Chateau Thierry like dårlig som før (kun noen få tog fra/til Paris, ingen busser), de har fortsatt ikke noe distribusjonsnettverk, og butikken(e) i musikkgata Rue de Rome i Paris har gitt dem opp. Som de sa; ”med en leveringstid på mange måneder, virker de ikke lenger interessert i å lage flygelhorn. Og, hadde vi fått inn et (nytt eller brukt), kunne vi solgt det i løpet av 5 minutter”. Katalog hadde de ikke engang på fabrikken i Chateau Thierry, men måtte ta utskrift fra internet for at vi skulle få med oss en.

Ifølge 2012 katalogen er modeller og priser slik:

Model 137 – Tradition:                                                     1350 Euro (lakk) – (1031 i 2003)

Model 142 – Monopole Conservatoire:                            2290 Euro (lakk) – (1721 i 2003)

Model 142B  - Monopole Conservatoire (old model):    2380 Euro (lakk) – (ikke i 2003)

Model 142CR – Monopole Conservatoire (copper bell): 2550 Euro (lakk) – (1892 i 2003)

Model 144 – Monopole Conservatoire (4 valves):           2580 Euro (lakk) – (1804 i 2003)

Det ser altså ut til at de omsider har skjønt at det er det gamle klassiske flygelhornet folk vil ha, dermed modellen 142B. Men, hva hjelper det, så lenge de ikke gjør noe forsøk på å få solgt dem.

Når man har vært der, er det ikke vanskelig å forstå at de har vanskelige tider. I 2003 var det etterspørselen som var dårlig. Nå var det de økonomiske nedgangstidene i Frankrike/Europa som var problemet.

I virkeligheten er ikke situasjonen særlig annerledes enn sist. Så lenge de ikke driver noen form for markedsføring og heller ikke virker interessert i å produsere annet enn på bestilling, så går det sakte men sikkert nedoverbakke.

Undertegnede tviler på om de fortsatt eksisterer om ytterligere 10 år.

Olaf-B.Brattegaard
Trompetturist

(De andre medreisende var Ingar Johansen, Erik Halvorsen, Harald Stranne og Atle Hammer.)

Couesnon

Referat fra trompet-tur til Paris

Schallstykket har fått enda et interessant reisereferat fra trompetturistene (se Schallstykket nr. 2 og 3, 2001 og nr. 1, 2003 – red.):

Denne gangen dro vi ut på tur med et helt bestemt mål for øyet, nemlig å kjøpe Couesnon flygelhorn. Utover dette hadde vi bare til hensikt å få med oss mest mulig trompetrelatert når vi først var i Paris.

Som sagt så gjort. Ettersom vi ankom Paris forholdsvis tidlig på dagen, så styrte vi mot forlaget Alphonse LeDuc i rue St. Honoré. Stengt pga. siesta, kom igjen etter kl. 15:00, og all grunn til å innta en solid og langvarig lunch i ventetiden.

Hos Alphonse LeDuc fikk vi god hjelp av et par blide og distré damer, og fant etter hvert det meste av det vi var ute etter, både når det gjaldt noter og trompetbøker. Nå hadde vi imidlertid jukset litt på forhånd, og merket av i den svært omfattende katalogen det som så interressant ut, for ikke å kaste bort for mye tid. Ordtaket om at god planlegging er halve jobben, er nok ikke så dumt.

O.-B. Brattegaard (tv) med gode hjelpere: Isabelle Moret, Sophie og Stéphane Clace.

Senere på ettermiddagen rakk vi faktisk å orientere oss litt i rue de Rome – som er musikkgata i Paris – før vi tok kvelden etter en bedre middag i Latinerkvarteret.

Vi har valgt å skrive den neste delen på engelsk fordi denne artikkelen blir lagt ut på internett og fordi endel utlendinger har spurt om det.

”Lenken” peker til Jim Donaldsons artikkel om Couesnon, og resten er undertegnedes tillegg etter at vi besøkte fabrikken.

Dear Jim Donaldson!

May be I can add some information to your article about Couesnon, or rather P.G.M. Couesnon as they are named today. And if you are wondering why, I was visiting them Thursday the 27th of February 2003 buying two 142 Monopole flugelhorns.

And yes, they are still alive, but I got the impression that they are (and have been) struggling to survive for several reasons, last but not least the economical ones. But, first let me explain the letters P.G.M.:

First one – P – comes from the family name Planson, the owner of the drum company who bought Couesnon in 1999 as stated in your article. Both mother and father (didn’t ask about their first names) still works at the company, mother in the office and father in the production. They have two daughters Sophie and Isabelle who owns the company today.

Next one – G – comes from Sophie’s married name which is Glace. She runs the company now, and her husband Stephan Glace works as production manager.

Last one – M – comes from Isabelle’s married name which is Moret. She makes instrument bags. Her husband does not work at the company.

That was the initials. Today the company employs 25 persons and their main products are hunting horns and tambour drums, mainly for the french market. Their production of brasses are quite small, and they don’t make trumpets of any kind due to reasons you explain in your article.

There are 3 models flugelhorns (bugles in french) – 137 Tradition, which is the small one (2003 price 1031,- Euro in laquered version which is standard), 142 Monopole (1721,- Euro) – the famous one, and 144 which is the 4 valve version (1804,- Euro). You can also get a 142 CR (Cuivre Rosé) which has rose brass bell (1892,- Euro). Silverplating on request (except 142 CR).

Production of flugelhorns is about 50-60 a year, and except from a few i France most are sold to Japan? Only one music store  in Paris (Musique et Art in rue de Rome) had a Monopole for sale, the rest (included Woodwind & Brasswind) could order on request.

Why are they struggling to survive? The reasons are kind of obvious.

They don’t have a web-site, they don’t have e-mail, they don’t take credit cards, they don’t seem to have a distribution network, and communications to Chateau Thierry is poor (only a few trains to/from Paris, no busses). No marketing, we couldn’t even obtain a brochure anywhere in Paris, only in their office (I have one or two spares).

So for the time being they are only accessible by phone, fax. or visit. Due to time differences phone might be a problem from US, but Sophie Glace (who answers the phone) speaks pretty good english.

The company is all situated in one building, office, production, storage, laquering, and all (silverplating and cases done elsewhere). Production faciliities are good old-fashioned and highly skilled handcraft somewhat similar to Schilke. I can confirm that at least flugelhorns are made with the original and classical tools and mandrels as you state in your article. No NC-controlled and just a few electromechanical machinery to see. All their instruments are to be regarded as handmade. Like Schilke there seems to be no further development after the old masters retired or passed away. Strangely enough nobody at the factory could play, at least not a flugelhorn, and pro’s were called in for the testing.

We were very kindly taken care of by the two girls an one husband even if it was their winter holyday and the factory was actually closed. Shown all around the premises and allowed to take pictures everywhere. Got a few spares if you want.

So, are there any conclusions?

As it seems to me, the Monopole flugelhorn is still the famous reference for every other flugelhorn and definitely earn it’s reputation. It’s a very good horn, and why can one no longer buy such a popular instrument? Yes they can, but it is not very easy accessible specially in the US where nobody has any horns for testing. Can’t see any other solution than the girls having to do something about their marketing, and they definitely need some help to do it. What if players all around the world went into their music store and asked about it?

Kindly Regards,
Olaf in Oslo

P.S. To my opinion the 137 is as good a flugelhorn as the 142 but lacks the 3rd valve trigger.

Hello again Jim,

I have now had the opportunity to compare the new 142 Monopole to several (5) old ones, and must say I’m somewhat confused because they don’t look similar (though they sound similar).

The new Monopole has trigger on 3rd, big bell, straight braces, no outer metal protection on bell bow.

All the old ones I’ve compared with had trigger on 3rd, smaller bell, bent braces, outer metal protection on bell bow? Actually they look more like the model 137 (see above) but with that trigger on 3rd?

There are also a lot of old Couesnon flugelhorns out there without trigger on 3rd but with bent braces, smaller bell, protection on bell bow, etc. They are also called Monopole, but look definitely more like the 137 than the (new?) Monopole.

At the factory I saw with my own eyes (and pictured) the template from which the 142 Monopole bell is made today, and they definitely told me that this was the original one?

When I visited the factory I also notised that the 4-valve version (model 144) had a different bell – both shape and size – than the other two models?

Kindly Regards,
Olaf in Oslo

 

Stéphane Glace og Arild Figenscou med Monopole 142 Flügelhorn i tidlige stadier…

Etter en lang og slitsom torsdag i Chateau Thierry pga. dårlige togforbindelser, ble det sen middag og tidlig kvelden når vi omsider returnerte til Paris.

Fredag morgen hadde vi avtale med Jean-Francoise Bescond som er Proffessional Manager hos Selmer, eller Henri & Cie Selmer Paris som det egentlig heter.

Ikke uventet er det nesten håpløst å skille dem fra Selmer USA (som eier Bach og som nå er slått sammen med Conn/King/Benge). Det sa vi til dem og det var de klar over. Men det finnes jo en viss kobling – om enn tynn, så det virket ikke som de hadde tenkt å gjøre noe med det foreløpig. Det er imidlertid Selmer Paris som lager sax’ene med stor S, og som alle saksofonister ønsker seg. Brassproduksjonen er relativt beskjeden, men kvaliteten er til gjengjeld topp.

Dessverre fikk vi ikke besøkt selve fabrikken, for den ligger i Mantes ca. 60 km vest for Paris mot Rouen. Det arrangeres imidlertid guidede turer dit om høsten, hvis anledningen skulle by seg. På fabrikken jobber det ca. 650 personer, de fleste som sagt med sax’er. Bare 10-15 stykker driver med brass.

Som plaster på såret ble det ordnet med prøverom for oss inne på hovedkontoret i Paris, og vi fikk anledning til å prøve alle trompetmodellene. Bb-trompetene er jo tradisjonelt  ikke de som er mest berømte, men obs, obs……. Med fare for å bli beskyldt for å drive reklame så er faktisk Chorus 80J det beste hornet undertegnede har prøvd på mange år. Svært dyrt er det heller ikke.

Senere på Fredagen besøkte vi Cité de la Musique, et musikkinstrumentmuseum der man blant alle verdens rare musikkinstrumenter kan se at Antonio Stradivari faktisk også har laget både harper og gitarer. Det hadde sikkert vært noe for Jimmi Hendrix.

Like ved Cité de la Musique ligger Paris-filialen til Woodwind & Brasswind. I forhold til hovedkontoret i South Bend utenfor Chicago (se tidligere artikkel i Schallstykket) er dette en ganske liten butikk. Men, de har godt utvalg, kyndige og hjelpsomme ekspeditører, og flere testrom i kjelleren. Vi tilbragte et par timer der, uten å få noen spesielle aha-opplevelser.

Deretter fikk vi tatt en mer grundig runde i musikkbutikkene og forlagene som ligger i rue de Rome.

Man kan nesten ikke være i Paris uten å stikke innom Megastore, en enorm plateforretning midt på Champs Elysée. Utvalget er ”øredøvende” og de fleste platene kan prøvelyttes via strekkodelesere og digitale avspillingsstasjoner. Men, køene var lange og spesielt billig var det heller ikke.

Vi synes i grunnen vi rakk ganske mye på noen få dager uten å stresse. Et par dager til så kunne vi også ha fått med oss Courtois og CMF (kofferter/etuier) ca. 20 mil sør-vest for Paris ved Tours, og BAM (kofferter/etuier) omtrent like langt vest for Paris ved Caen.

Men, det får bli en annen gang.

Med hilsen trompetturistene,

Arild Figenschou
Olaf-B.Brattegaard

 Trykket i Schallstykket Nr. 2, 2003

Edward Tarr 70 år

Mai, 2006 – Edwar Tarr viser Verena minnetavle i Bad Säckingen – foto: O.J.

Den 15. juni i år fylte Edward Tarr 70 år: grunn nok til å feire stort! Det gjorde han med mange gjester. De kom ikke bare fra alle hjørner og kanter av Tyskland, men fra hele Europa. Til og med fra USA kom noen for å gratulere ham.

Selve bursdagsfeiringen begynte med en stor festkonsert i Christuskirken i Rheinfelden, en liten by som ligger mellom Bad Säckingen og Basel. Allerede noen timer før konserten skulle begynne, stod folk foran kirken og ventet på å bli sluppet inn. Konserten hadde nemlig blitt omtalt i lokalavisen i forbindelse med at Tarr fikk en stor presentasjon i anledning 70-årsdagen. Tarr kan vel nesten sies være en ”superkjendis” på hjemstedet i Baseltraktene. 

Variert program
Konsertprogrammet var svært variert i stil og sammensetning. Publikum fikk ikke bare lytte til forskjellige trompetstykker i ulike ensemblekombinasjoner, men fikk også høre orgelmusikk, barokkpauker og kontrabasspill. I tillegg fikk tilhørerne se dukker i menneskestørrelse danse til orgelmusikk.

Mangfoldigheten skyldes Tarr’s musikalske familie, dvs. hans barokkpauke-spillende sønn Philip, som praktiserer som lege i Sveits og Tarr’s orgel- og kontrabass-spillende kone Irmtraud, en meget original og kreativ person med et stort kontaktnett.

Musikk fra fem århundrer
Musikken som ble framført i kirken, var en reise gjennom fem århundrer, der det eldste stykket var en marsj for barokkpauker av Jacques Danican Philidor (1657-1708), som hele konserten ble innledet med. Det nyeste stykket, ”Bric-à-brac musical” for orgel av Guy Bovet (født 1942) var nettopp skrevet (2006). Når det gjelder trompetmusikken, så strakk den seg over tre århundrer.  Den begynte på 17-hundretallet med ”Aufzüge” fra Johann Baptist Schiedermayr (1779-1840) og stakte seg fram til et stykke for trompetensemble av Eric Ewazen, en samtidskomponist, som skriver mye for messingblåsere. Det var ikke bare en rask gjennomgang av hvordan trompeten har blitt brukt i ulike stilepoker, det var også en gjennomgang av trompetens ulike utformninger, siden publikumet fikk lytte til både barokktrompet og klaffetrompet, og til vår moderne trompet (inkludert pikkolotrompet).

Tarr’s elever og venner som speil for trompet-Europa
Noe som var veldig interessant med konserten var at så mange av Tarr’s venner fra musikkmiljøet og tidligere elever deltok i konserten. Det ga et overblikk over hvor trompeten står i dag, særlig i Europa, dvs at det finnes en utrolig mangfoldighet i hvordan trompeten blir brukt.

Friedemann Immer spilte som solist på barokktrompet. Gabriele Cassone fra Italia spilte sammen med Irmtraud Tarr en av Tarr bearbeidet versjon av Verdis Adagio på klaffetrompet. Reinhold Friedrich spilte pikkolostemmen i Overturen til Tryllefløyten av Mozart (også det bearbeidet av Tarr/Haas) så glimrende og lett at en nesten ikke kunne tro sine egne ører. I ensemblet inngikk ellers Hannes Läubin, Josef Eldenberger, Stefan Dünser og Gabriele Cassone. Robert J. Civiletti fra USA skulle ha spilt Allegro fra trompetkonsert nr. 1 i C-dur av Georg von Reutter II (1708-1772). Dessverre kunne han ikke gjøre det, fordi stemningen av orgel og trompet ikke passet sammen.

Det var flere trompetklasser, som hadde kommet till Tarr’s ære: Reinhold Friedrichs klasse fra Karlsruhe var til stede, en klasse som Tarr ikke bare har forbindelse med via deres lærer og sin tidligere elev, men også fordi han selv underviser klassen i barokktrompetspill. Fra Basel var både musikkhøyskolens klasse til stede under ledelse av Klaus Schuhwerk samt Schola Cantorums barokktrompetklasse. Og så var Wolfgang Guggenberger der med sin nye trompetklasse fra Trossingen (han har tidligere vært lærer i München). De spilte Barock-Suite og Aufzug 1 & 6 av Johann Baptist Schiedermayr, Turmmusik av Heinrich Kaspar Schmid (1874-1953), Eric Ewazens ”Sonoran Desert Harmonies” og ”Concerto a VII Clarini con Tympani av Altenburg med Friedemann Immer som solist på barokktrompet.

Og ikke minst spilte bursdagsbarnet selv et solo sammen med kona på orgel – ”Gammal fäbodpsalm från Dalarna” (Oskar Lindberg, 1887-1955) med den utrolige musikaliteten, som han er kjent for.

60 trompetere overrasker med Joplin
Siste programpunkt inneholdt en overraskelse. Det var The Great Crush Collision March fra Joplin, som lydmaler en iscenesatt togkollisjon i USA i begynnelsen av forrige århundre. Reinhold Friedrichs trompetklasse spilte begynnelsen til Irmtraud Tarr’s orgelakkompagnement. Overraskelsen bestod i at rundt 60 trompetere som satt rundt omkring i kirken plutselig reiste seg og begynte å spille når selve kollisjonen musikalsk skulle illustreres. Trompeternes oppgave lå da til dels i å spille uspesifiserte toner, som nærmest mulig skulle herme det forferdelige kaoset under togkollisjonen. Det var da en forferdelig lyd som publikumet plutselig ble konfrontert med. Ut fra publikums reaksjoner var overraskelseseffekten meget vellykket.

Gratulasjoner også fra den offisielle siden
Gratulasjoner ifra den offisielle siden hørte selvsagt med til en slik høytidlig feiring. Midt i det musikalske programmet holdt Rheinfeldens borgmesteren tale, hvor han gratulerte Tarr og gjorde stor omtale av hans fortjenester.

Festen etterpå
Etter konserten fortsatte bursdagsfeiringen med de innbudte gjestene på en gjestgivergård i Eichsel, en liten by i utkanten av Rheinfelden, der Tarr og hans kone har bodd i mange år. Man skjønner at de er godt integrerte og viktige personer i det lille samfunnet, hvor ordføreren og gjestgivergårdssjefen var gode venner av dem. Av talene kunne man forstå hvor viktig Tarr var allerede på 60- og 70-tallet for datidens studenter, som reiste til han langveis fra og som i dag selv er lærere på ulike musikkhøyskoler rundt i Europa.  Tarr’s bursdagsfeiring var ikke bare en stor fest til hans ære, men samtidig en grandios trompetfest!

Verena Jakobsen Barth, 2006

Fra Schallstykket nr 3, 2006

JA-Musik – B&S Challenger

Ved inngangen til JA-Musik

På et industriområde i utkanten av Markneukirchen i det tyske musikktriangelet (omtalt i Schallstykket nr 2, 2006) ligger fabrikken til JA-Musik. Plassen foran fabrikken er oppkalt etter Markneukirchens første kjente messing instrumentmaker, Isaak Eschenbach.  Det er ingen stor og prangende affære, og JA er vel kanskje ikke så veldig kjent her hjemme, men hvis jeg sier B & S Challenger så ringer vel bjellene hos de fleste? JA-Musik er forøvrig en sammenslutning av flere kjente merkenavn som Scherzer, Hoyer, VMI (B&S), m.fl. Det lages bare messinginstrumenter i Markneukirchen, og de påberoper seg å være Europas mest moderne instrumentfabrikk, noe som kanskje er en mild overdrivelse.

Vår avtale var om ettermiddagen, etter at vi allerede hadde besøkt Amati i Kraslice og musikkinstrumentmuseet i Markneukirchen – og spist lunsj. Vi ble vist rundt av Mathias Murch, en ung mann som pratet overraskende dårlig engelsk og som tydeligvis var forholdsvis ny i gamet. Slike omvisninger med bl.a. hele skoleklasser var imidlertid ganske vanlig fikk vi forståelsen av.

Fabrikklokalene hadde alt på ett plan, og var mye større enn de så ut til fra utsiden.

Det var ca. 200 ansatte, og de utdanner i likhet med Amati sine egne håndverkere (3 år). Flere norske instrumentmakere av den litt yngre garde har visstnok tatt deler av sin utdanning her. Alt er innrettet mot masseproduksjon, og tempoet var påtagelig høyere enn hos Amati.

Som tidligere nevnt, lager de bare messinginstrumenter, dvs. hele linja fra pikkolotrompet til tuba.

Unntaket er munnstykker, som lages hos Bruno Tilz.

Produksjonen var organisert i arbeidsstasjoner for hver instrumentgruppe. Høy spesialisering og lite jobbrotasjon.

De var stolte over å ha en egen avdeling med verktøymakere, som også drev vedlikehold og reparasjoner på maskineriet.

Produksjonen foregikk ellers med ganske tradisjonelt utstyr av eldre årgang. De to CNC-maskinene de hadde, ble bare brukt til å lage dreieventiler, der kravet til presisjon er ekstremt.

Stempel-ventiler (Perinett-ventiler) til trompet var de eneste som ble laget av monell. Alle andre ventiler var rustfritt stål, også dreieventiler. Klokkestykkene er såkalt one-piece.  Vi fikk bekreftet at de lager 2 trompetmodeller og 1 flygelhorn for Yamaha.

Ettersom betegnelsene på leadpipes og klokkestykker er identiske med Bach’s, så må vel B & S antagelig være det nærmeste man kommer rene Bach-kopier (kanskje med unntak av Weril?). Ut fra det vi så, er de nok kvalitetsmessig minst like bra også.

I resepsjonen til JA-Musik – det eneste vi fikk ta bilde av inne i bygget.

Prøving ble det ikke noe av – det var visst ikke vanlig – men Mathias Murch kunne fortelle at hovedmarkedene for B & S var Tyskland og Skandinavia, og vi vet jo at Challenger-modellene er populære her hjemme.

For tiden er det vel Jouko Harjanne som er den mest kjente ”fabrikk-kjøreren” i Skandinavia, men det hang også bilde av Brazz Brothers på veggen i resepsjonen.

Det er med andre ord svært sannsynlig at B & S Challenger trompeter er minst like bra som alle andre serieproduserte horn, f.eks. Bach.

Mai 2006 – Olaf og O.J.

Fra Schallstykket nr 3, 2006

Trumpet Pedagogy

A Compendium of Modern Teaching Techniques.

 

 

 

 

Intervju med David Hickman

 

 

 

 

 

Raymond Mase sier følgende i forordet til Trumpet Pedagogy:

For de av oss opptatt med trompetutøvelse, studier, og undervisning, er Trumpet Pedagogy bestemt til å bli den mest brukte bok i vårt bibliotek. Det er den mest komplette, moderne, “brukermanual” om trompetspill, som gir en utrolig rikdom av informasjon presentert klart, objektivt, og konsist.

Mens de fleste bøker om trompetteknikk og studier gjør et poeng ut av å kun illustrere forfatterens egne synspunkter, har Professor Hickman grundig presentert sine egne, pluss mange forskjellige, men bredt aksepterte, tilnærminger til instrumentet. Med hundrevis av fotografier og illustrasjoner, er Trumpet Pedagogy en ensyklopedi av forskjellige, noen ganger diametralt motsatte, måter å spille og å undervis på instrumentet.

Jeg kan ikke tenke meg noen annen mer kvalifisert til å påta seg den skremmende oppgaven å samle sammen stoff til slik en bok enn David Hickman. Han er ikke bare en superb trompeter og en begavet artist, men er også ansett som en av de fineste trompetlærere i vår tid. Hans umåtelige trompet kunnskap, utrolige organisasjonsferdigheter, og uuttømmelig energi er simpelthen uten parallell på dette feltet. Mine gratulasjoner til ham for den store tjeneste han har gjort for hele trompetfellesskapet ved å publisere Trumpet Pedagogy: A Compendium of Modern Teaching Techniques.

Raymond Mase
Trumpeter, American Brass Quintet
Chair of Brass, The Juilliard School

Før vi begynner å snakke om boka, kunne du fortelle oss litt om din bakgrunn som trompeter og lærer?
Jeg begynte å undervise nybegynner da jeg gikk på ungdomsskolen på 1960-tallet. Jeg likte det og fortsatte å undervise barn i alle aldre da jeg gikk i gymnaset. Jeg underviste så mange som 55 elever pr uke mens jeg var lavere grads student ved University of Colorado. Dette gjorde skolegangen min mulig, siden mine foreldre bare kunne betale litt av mine kostnader.

Ved Wichita State University, ble jeg Graduate Trumpet Teaching Assistant (GTA).  Jeg underviste et 18 timers løp hvor jeg ga 15 private leksjoner pr uke (alle hovedfagsstudenter i musikk), underviste i musikklærerklassene i trompetmetoder, dirigerte messingensemblet, og spilte i fakultets messingkvintett.  Selv om jeg ble betalt som en assistent, var det en fulltids fakultetsposisjon.

På grunn av mine erfaringer som GTA, var jeg i stand til å få jobb som trompetprofessor ved University of Illinois i 1974. Jeg var det yngste fakultetsmedlem på campus, et universitet med 35 000 studenter og 800 hovedfagsstudenter i musikk. Jeg underviste der i 8 år (1974-1982).  Så flyttet jeg til Arizona State University i Tempe (forstad til Phoenix) høsten 1982 og har nå vært der i 25 år.

Mitt hovedfokus som utøver var i solospill. Jeg var tilknyttet Joanne Rile Artists  Management i Philadelphia i 25 år. Jeg framførte over 2000 konserter I løpet av denne tiden, for det meste som gjestesolist med orkester. Jeg spilte også i Saint Louis Brass Quintet i 11 år (SLQB) og fortsetter enda å spille med (SB) Summit Brass (i 20 år). Jeg har utgitt 15 soloalbum pluss et dusin mer med SLBQ eller SB.

Hvordan startet dette bokprosjektet?
De siste 33 år har jeg måttet undervise et kurs i trompetpedagogikk til alle hovedfagsstudenter i utøvende trompet. I løpet av denne tiden har jeg samlet mange notatbøker fulle av seminarnotater, sitater, og annet materiale. Jeg eier også nesten alle metode- og etydebøker som kan skaffes. Det var derfor liksom at tiden var inne til at noen samlet alle disse forskjellige undervisningsteknikker i en tekstbok. Jeg utførte en god del forskning for å oppdatere mitt materiale og samle inn kilder til informasjon. Jeg bestemte meg for å inkludere alle de mange måtene å spille og undervise på som var populære, selv om mange av systemene har motsatte konsept.

Du har hatt verdifull assistanse i dette prosjektet. Kunne du si litt om det?
Jeg bestilte en meget dyktig illustratør, Holly Nielsen, til 89 originale illustrasjoner.  Jean-Christophe Dobrzelewski gjorde mange av musikkeksemplene, og jeg tok nesten alle av de 369 fotos. Noen meget interessante foto av tidlige trompetere skaffet Franz Streitweiser meg gjennom Musikinstrumentenmuseum Schloss Kremsegg.

Jeg benyttet meg av ekspertisen til flere autoriteter i verden til bestemte kapittel.  Kapittelet «Psychology» ble redigert av Dr. Richard Cox, en av verdens ledende sportspsykologer og medisinsk doktor. «Trumpet Intonation and Acoustics» ble redigert av R. Dale Olson, pensjonert forskningsdirektør ved F. E. Olds & Sons kompaniet.  Dr. Grady Hallman, en berømt hjertekirurg og lege i over 45 år (fra Houston) er redaktør for kapitelet om «Medical Conditions That May Adversely Affect Trumpet Playing.»

Hovedredaktør for boka er Amanda Pepping.  Amanda er en briljant trompetsolist og en Fulbright stipendiat. Hun studerte med meg i seks år og var en av mine undervisningsassistenter før hun dro for å studere i Tyskland med Dr. Edward Tarr og Reinhold Friedrich.

Hvordan er boka organisert?
De 502 sidene med tekst inkluderer 15 kapittel og 10 tillegg. Innholdsfortegnelsen er 6 sider.

Jeg tar leseren gjennom mange emner, fra pedaltoner til spyttventiler, gir forklaringer på problemet, mulige løsninger, sitere fra andre forfattere, og gir en bibliografi av relaterte kilder. Det er laget for å være selvhjelp bok, eller en basis for klassediskusjoner om hvert emne.

Trumpet Pedagogy er et kompendium med mange av de ledende tanker og metoder om trompetspill. Noen av disse tanker og metoder er motsatte. For eksempel, metode A sier «bruk leppesumming», metode B sier «bruk aldri leppesumming».  Hvordan forholder du deg til disse problemene?
Jeg forstod at det er «mange veier til Rom» da jeg studerte ved University of Colorado med Dr. Frank Baird. Hans doktoravhandling har tittelen «A History and Annotated Bibliography of Tutors for Trumpet and Cornet.»  Han summerte opp de sentrale ideene til hundrevis av metoder, og delte ofte noen av de mer interessante eller kontroversielle med meg. Jeg var overrasket og fascinert av alle de forskjellige, noen ganger motsatte måter å spille og undervise trompet på. Jeg bestemte meg da for at jeg aldri ville le av eller «nedvurdere» en metode å spille på bare fordi jeg ikke brukte den selv. Ved å memorere eller referere til forskjellige andre metoder enn mine egne, har jeg hatt en mye større suksess i min undervisning enn jeg ellers ville hatt.  De fleste lærere er veldig heldige hvis de har 20-50% suksess i å gjøre sine studenter til fine profesjonelle utøvere. Jeg har vært så heldig å ha kanskje en 98% suksessrate.

Hvem vil ha nytte av denne boka, og hvordan bør de bruke den?
Alle seriøse trompetere og lærere vil ha utbytte fra denne boka. Jeg var overrasket over hvor mye jeg selv lærte mens jeg satte den sammen drev research på mer om dens mange hundre emner. Den er ment å være en referanse, og jeg bruker den hver dag i min undervisning. Jeg viser illustrasjoner eller foto, siterer forskjellige forfattere, etc. og er i stand til å formidle ideer til studentene mye mer effektivt enn jeg kunne uten den.

Til slutt, hvor kan man kjøpe boka?
Den raskeste og enkleste måten å bestille boka på, er gjennom mitt nettsted:

www.HickmanMusicEditions.com

Flere store musikkforhandlere har den, men jeg har liten representasjon i butikker i Europa. Fraktkostnadene til Europa er vanligvis bare 50-60% av hva mitt dataordresystem forlanger. Jeg refunderer differansen til kjøperens kredittkort. Det betyr at boka (som veier 2,2 kilo) typisk koster ca $30 å sende med luftpost til alle land i Europa.

Boka tilbys til en spesiell introduksjonspris på US$69 + shipping. (Regulær pris er $95.)

Intervjuet først publisert i Schallstykket nr 1, 2007

The Golden Age of Cornet

Ole Edvard Antonsens kom nylig ut med en hel CD med musikk for kornett. The Golden Age of Cornet heter plata.

I 2006 var Ole Edvard ute på en liten turne med Royal Norwegian Navy Band, som korpset heter på CD’en, eller som vi kaller det her på berget, ”Marinemusikken”. Turneen ble avsluttet på Ole Edvard’s hjemsted, Hamar. Her spilte man inn det meste av musikken fra turneen. Tolv stykker i alt (se liste under).

Platen er ”rammet inn” av en av de største artistene fra kornettens gullalder, Herber L. Clarke. Denne gullader var på slutten av 1800 og i begynnelsen av 1900. Clarke og noen andre var like store den gang som dagens superstjerner innen pop og rock. Og som dagens rockeartister laget også den tids kornettvirtuoser sin egen musikk. Et vanlig skjema for denne musikken var variasjonsformen, hvor man først fikk høre et innledende stykke og så et tema som deretter ble variert i to, tre hurtige variasjonssatser. Her kunne artisten vise sine ferdigheter som på kornett kunne være dobbel- eller trippeltungespill. En hel CD med slik musikk hadde blitt slitsomt, så det er derfor klokt at Ole Edvard har lagt inn noen rolige norske melodier av Grieg, Borg og Bull. Ole Bull var jo forøvrig også en virtuos på fiolin slik Clarke var på kornett.

På mange nyere innspillinger jeg har hørt, har det dessverre vært vanskelig å høre at artisten spiller på kornett. Det høres ofte ut som en trompet, artistens hovedinstrument. Ikke slik med Ole Edvard – her låter det vakker og smidig kornett hele tiden. Hans sangbare tone kan spesielt nytes i de langsomme norske melodiene.  I intervjuer har Ole Edvard nevnt at ordet ”play” på engelsk både kan bety å spille og å leke. Og skal man gi en betegnelse på det man opplever når man lytter på denne plata er det nettopp at det er et lekent spill.

Til slutt: Hadde Clarke, Simon, Bellstedt eller en annen av kornettistene hørt Marinemusikken, ville de helt sikkert nikket og sagt at ”slik skal det låte!”

The Golden Age of Cornet

1. The Debutante – Herbert L. Clarke
2. Slavische Fantasie – Carl Höhne
3. Ved Rondane – Edvard Grieg
4. Zelda – Percy Code
5. Nordische Fantasie – Theodor Hoch
6. Facilita – John Hartmann
7. Sommerstemning – Oscar Borg
8. Hora staccato – Grigoraş Dinicu
9. Willow Echoes – Frank Simon
10. Sæterjentens søndag – Ole Bull
11. Napoli – Herman Bellstedt
12. The Bride of the Waves – Herbert L. Clarke

Anbefales!

Anmeldelsen først publisert i Schallstykket nr 2, 2007

Hans Gansch

Hans Gansch – solist med Nordic Brass Ensemble, Mars 2007
Foto: Jørn Simenstad

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Bakgrunn

Hans Gansch ble født i 1953 i Kirnberg an der Mank, i Østerrike. Syv år gammel fikk han sine første musikkinstruksjoner fra sin far, Johann Gansch (på blokkfløyte og liten tromme). Da han ble 11, begynte han å spille trompet i et korps ledet av sin far. Han studerte trompet med professor Franz Veigl ved Anton Bruckner Universitetet i Linz.

Fra 1974 til 1976 var han førstetrompeter ved Brucknerorchester Linz og fra1976 til 1982 hadde han samme posisjon i Østerriksk Radios Symfoniorkester. Fra 1982 til 1996 var han førstetrompeter i Wiens Statlige Operas Orkester og i Wien Filharmoniske Orkester. Siden 1996, har Hans Gansch vært professor i trompet ved Mozarteum i Salzburg.

Hvordan spille trompet
På en masterclass i Oslo, i mars 2007, snakket Gansch litt om sin undervisningsfilosofi. Å spille trompet er en subjektiv ting. “Jeg forandre noen ganger min mening om dette.” Noen svært få heldige har ingen problemer med å spille (de har musikalsk talent, gode tenner og lepper). Det store flertall av utøvere må finne ut hva som virker for dem – de er ikke det vi kaller naturtalenter. “Jeg hadde talent for musikk, men jeg har problemer med mine ujevne undertenner”. For å kompensere for dette, fortalte han at han som ung utøver utviklet en falsk embouchure (han satte underleppa bak overleppa for å få til høyere toner). Siden den gang har han arbeidet i nesten 40 år for å bli kvitt denne uvanen.

Ideen er å plassere over- og undertennene på linje og styrke underleppa og musklene i kinnene slik at de kan motstå press fra munnstykket. Dette vil gjøre at overleppa blir fri til å vibrere. Han demonstrerte de forskjellige rollene til leppene ved å summe og så plassere en finger på dem. Når han satte fingeren på underleppa, ble summelyden litt forstyrret, men den kunne høres hele tiden. Når fingeren traff overleppa, stoppet summelyden med en gang.

Forberedelser før oppvarmingen
Begynn først med kraftig utpust for å bli kvitt gammel luft i lungene. For å gjøre seg klar til å spille er det vanligvis lurt å gjøre enkle avslappings- og fokuseringsøvelser uten instrument. Sitt i en komfortabel og avslappet posisjon og ta inn luft gjennom nesen. Slipp lufta langsomt ut gjennom munnen med en ”åpen følelse”. Gjenta og forsøk å slippe lufta ut enda langsommere.

For å gjøre kroppen mer avspent, men fokusert, kan du deretter gjøre noen enkle typer av yoga øvelser hvor du føler forskjellige deler av kroppen din. Føl høyre tommel – blir den litt varmere? Føl deretter venstre tommel, føl høyre stortå, føl venstre stortå, etc, etc.

Oppvarming
Oppvarmingen starter med litt løs blafring med leppene for å få blodet til å flyte bedre. Gansch starter så med en “favoritt-tone” i det midtre registeret. Han spiller kun denne ene tonen til den er ”ren” (clean). Først konsentrerer han seg på starten av tonen – forsøker å treffe “the bulls eye” (senter av tonen). Når dette er bra, går han til “midten” av tonen – får den til å flyte så fritt som mulig.

Når denne tonen er god, behold minnet av den i hodet og gå til andre toner. Det er viktig å være tålmodig og ikke haste i vei med oppvarmingen. Ved å arbeide med bare en tone, etablerer du et veldig godt fundament for all spilling. Et problem for mange trompetere er at øvelsen er full av feil. Stopp med det!

Neste steg er korte toner – samme prosedyre her, arbeid til en er ren, gå da først til andre toner.

Om trompetspill
Noen ganger bør vi sette det å spille trompet inn i et større perspektiv. Gansch nevnte noen punkter man kan tenke på:

Trompeten er et “verktøy”.
Å spille trompet er en “lek”. Det kan ikke gjøre deg lykkelig.
Det er andre mer viktige ting i livet enn trompet.
Tenk på universet.
Tenk på kjærlighet.

Masterclass – spill alt i en ”rett linje”!

Gansc snakker med to unge norske talenter, Audun og Lasse.
Foto: Jørn Simenstad

I masterclassen kom Hans Gansch mange ganger tilbake til punkter han hadde snakket om i forhold til det grunnleggende i trompetspillet. Ofte ba han studentene unngå for mye bevegelse når de spilte større intervaller. :

Spill alt forover i en rett linje!

Ved å tenke slik vil man utvikle en mye mer økonomisk bruk av embouchuren.

Solo innspillinger:

  • «Trompetenkarneval» (1993)
  • «Trompetenkonzerte» (1994)
  • «Da oana Summa» (1999)
  • «Trompetenmusik des 20. Jahrhunderts» (1999)
  • «Gansch Meets Höfs» with Matthias Höfs (2006)

Artikkelen først publisert i Schallstykket nr 2, 2007

Pebbles.

Intervju med Jonas Haltia ved Arne Kollandsrud.

Jonas Haltia

Gratulerer med nydelig CD!

Hvordan kom du på å lage CD?

Tusen tack!  Efter konserter och turnéer med med CDns organist Inger-Lise Ulsrud i 10 år, så har vi pratat många gånger om att göra en CD på en del av det vi har spelat mycket. Jag fick Mariss Jansons stipend (OFO stipend) i 2004. Det satte igång bollen som nästan tre år senare har trillat ut som en CD.

Fortell om ditt samarbeid med Inger Lise Ulsrud.

Som jag sa innan så har jag spelat med Inger-Lise i många år. Hur mycket vi spelar tillsammans varierar med uppdrag och projekter, så i  perioder ses vi inte alls och inför turné eller konserter med ny  repertoar blir det naturligt vis mer intensivt samarbete. Inger-Lise och jag har haft en turné i Sverige nästan varje år med en 5-6 konserter. Det sista året innan vi spelade in CDn så spelade vi  mycket, och mycket av det vi senare spelade in på CDn.

Kan du fortelle litt om opptakene; utfordringer/overraskelser e.l.

Barockdelen på CDn (Albrechtsberger och Viviani) spelade vi in på  Hadeland, klosterkyrkorna på Gran, det är två systerkyrkor i sten.  Den minsta kyrkan, Maria-kyrkan, har en fin liten barockorgel.  Inspelning var i maj och Inger Lise och jag var där ett par veckor innan och övade (kollade akustik). Då var det bara 4 + i kyrkan och  orgeln var väldigt, väldigt låg. Då blev jag lite orolig, men vi hade  tur och när vi spelade in i början av maj var det strålande väder och  nästan+ 20 ute och orgeln hade krupit upp någorlunda i pitch. Den första dagen var jag nog kanske lite över-ivrig och vi spelade in,  lyssnade, ställde ljud, tillbaka och spela in osv i hela dagen, tror  vi höll på i nästan 10 timmar, något som kändes i läppen dagen  efter.  Dag två gick fort, vi hade bara tagningar kvar på Viviani. Nu  i eftertid så hade jag kanske tagit det lugnare dag en och spridit  inspelningarna mer över de två dagar vi hade till rådighet till  barock-delen.

Resten på CDn spelade vi in någon vecka senare i Våleränga kyrka i  Oslo, där är det en helt annan akustik och ett helt annat orgel,  något som vi tyckte kunde klä resten av programmet på CDn. Jag har gjort många  CD-inspelningar som orkestertrumpetare och  kammarmusiker, men som solist var detta min första hela CD. Det  kostar väldigt, väldigt mycket mer fokus att inspela en egen CD.  Överraskning med att göra en egen CD är att det tar mer tid än vad man hade tänkt sig. Inte själva inspelningen, men allt innan och  efter. Skriva och söka om pengar, massor av övning, tid på kontakt  med skivbolag, demo tape, bokning av lokaler, hitta tider som passar  för alla osv. När inspelningen är klar kommer allt det andra innan  den kan tryckas och lanseras och komma ut.  Det är tusen saker att ta  del i, allt från klippning, ljud bild, cover-bilde, text om  komponister, layout, release-konsert, intervjuer mm.

Hva er dine framtidsplaner?

Jag skall vara solist i Haydn och Tartini i Karlstad till senhösten. Inger-Lise och jag skall också ha några konserter i höst.  Filharmonien rullar i gång, och undervisning startar, så det är väl som det brukar.

Inger-Lise och jag har också pratat på att göra en CD till, så det är  väl bara att hitta repertoar, söka om stötte och gå i gång. Vi  funderar också på att göra en USA turné då vi har fått en del kontakter och förfrågan därifrån.

Du har reist rundt en del siste år og tatt trompettimer. Kan du fortelle litt om hvem du har vært hos og hva de står for?

Min basutbildning fick jag hos Bengt Eklund i Göteborg, och jag hade sedan ett år ledigt från mitt jobb i Norrköpings symfoniorkester då  jag var hos James Watson och Maurice Murphy i London. Jag hade tur  och var i Chicago hos Arnold Jacobs och Vincent Cichowicz något år innan båda dessa herrar gick ur tiden, bägge var fantastiska  pedagoger med många fina idéer. Den sista studieturen jag gjorde var till Baltimore och Andrew Balio för ett par år sedan. Andrew Balio är  solo trumpetare i Baltimore orkestern, han undervisar på John Hopkins  inst. for music + åker runt och spelar en hel del solo. Jag hade några fina veckor där och kunde få öva i lugn och ro på John Hopkins  skolan + träffa Andrew och utbyta idéer dagligen. Andrew samlade sin sektion i Baltimore och vi spelade orkesterutdrag  ett par eftermiddagar efter att orkestern hade repat klart, något som  var väldigt skoj att spela med och se hur de jobbade + hur tajt det  var. Det som alltid slår mig när jag har kommit till USA och också  England är vad otroligt förberedda studenter är på  orkesterlitteraturen och hur mycket tid de lägger ned på sin dagliga  övning på ork. utdrag.

Andrew spelar en del annurlunda än vad vi gör här i norden, men många saker som han fokuserar på har jag kunnat översätta och ta med i min  egen övning.

Jag tror att allt man kan få i «ryggsäcken» är bra, så för mig blir det nya utflykter till andra trumpetare för att lyssna och knycka  inspiration till min egen övning om inte länge hoppas jag.

CD cover – Pebbles

Intervjuet ble først publisert i Schallstykket nr 3, 2007

Johan Daniel Berlin

I 1987 kom det ut ei bok i Trondheim om Johan Daniel Berlin. Utgivelsen var 200 år etter hans død. ”Universalgeniet i Trondheim” var undertittelen på boka. En av de mange ting Berlin drev med var å spille trompet. Han komponerte også, og en komposisjon etter han er ”Sinfonia a 5 for zink, strykere og continuo i D-dur”. Dette stykket finnes på plate med Trondheim Kammerorkester dirigert av Arve Tellefsen og med Kjell Jønnum som solist på trompet. Jan Fr. Christiansen spilte den inn, tidlig på 90-tallet, sammen med Trondheim Solistene ledet av Stephan Barratt-Due (Vanguard Classics 99404). I 1979 framførte Bjarne Volle Berlin’s Sinfonia på originalinstrumentet zink på en eksamenskonsert i Auditoriet, Chateau Neuf. Volle har senere oppført verket flere ganger, men da har han brukt en moderne trompet.

Johan Daniel Berlin ble født 12. mai 1714 i den prøyssiske byen Memel, i det nåværende Litauen. Hans far, Johan Heinrich, var stadsmusikant. Som ung fikk Johan Daniel undervisning av sin far på orgel. Seksten år gammel, i 1730, befinner Johan Daniel seg i København. På ordre fra sin far hadde han dratt dit ”for å dyktiggjøre seg i sin kunst”. Han var svenn hos stadsmusikant Andreas Berg.  Læretiden varte de neste syv årene.

Stadsmusikant
Vi skal her se litt nærmere på dette yrket, siden det kanskje har mer interesse for vårt trompetforum enn alle de andre områder som Berlin var innom i sin levetid.

Gottfried Reiche virket i Leipzig på samme tid som Berlin’s mester, Andreas Berg var aktiv i København. Takket være at Reiche som musiker var knyttet til J. S. Bach, er han blitt kjent i ettertiden. Det finnes også en god del opplysinger om Andreas Berg. Berg overtok som stadsmusikant etter Jost Bechstedt i 1724. Da Berg overtok, måtte han også gifte seg med Bechstedt’s enke. Dette var ganske vanlig i denne tiden og var del av privilegieordningen og fungerte som en slags ”enkepensjon”. Etter ganske kort tid hadde Berg 14 svenner og læregutter i sin tjeneste. Å være stadsmusikant i København på 1700 tallet (under Christian IV – 1730 -46) var en meget omfattende geskjeft. Berg måtte organisere musikk i byens 4 hovedkirker. Ved større høytider brukte han trompeter, basuner, zinker og pauker. Når orlogsskip gikk av stabelen var det også musikk og Berg ble også tilkalt ved universitets høytidelige anledninger. Berg og hans musikere spilte også ved hoffet. Under sine 7 år i København var nok Johan Daniel Berlin med på det meste av dette.

I 1737 kom Johan Daniel Berlin til Trondheim på anbefaling fra Andreas Berg. Trondheim var den gang på ca 6500 innbyggere, så overgangen fra København var nok stor.

Den 25. oktober 1737 ble han av byens magistrat (dvs. bystyret) beskikket som kongelig privilegert stadsmusikant med enerett på musikkoppgaver i både privat og offentlig regi. Denne bestilling beholdt han til 1767.

Stadsmusikanten holdt svenner og drenger på samme måte som håndverksmestere. De bodde vanligvis i stadsmusikantens hus. Svennene fikk andel i mesterens inntekt, mens læreguttene (drengene) fikk kost og losji og opplæring på instrumentene. Mesteren måtte holde begge gruppene med instrumenter.
Berlin har med svenner og læregutter underholdt alle lag av innbyggerne i Trondheim og dens forsteder (Ihlen og Bachlandet). De har spilt til bryllup, dåp, gravøl og andre selskapeligheter. Hvor mye Berlin forlangte for sine tjenester i de 30 år han var stadsmusikant, vet vi ikke. I et brev fra 1760 (fra stiftsmann Rantzow) ser man at han kunne ta seg dyktig betalt. I brevet vises det til en klage på at Berlin ikke var billig – ”..at hand ej biligt vil lade sig accodere for opvartning ved brylluper eller andre Fæstiviteter”.

Hvilke instrumenter brukt Berlin til sine oppdrag? Det ble brukt valdhorn, trompeter, basuner og kanskje også det nye instrumentet klarinett. Berlin selv har nok behersket zink, men i hvor stor grad hans svenner gjorde det vet vi lite om. Instrumentet var på vei ut. I Bach’s musikk finnes bruk av zink i noen av de tidligste verk, men ikke senere. Berlin’s bruk av den i sin komposisjon er helt klart et av de seneste forekomster av bruk av zinke. Bruk av fioliner er også nevnt i skrifter. Strykeinstrumenter og tasteinstrumenter ble brukt til musikk innenhus.

Å spille på blåseinstrumenter fra kirketårnene var en sentral oppgave for stadsmusikanten. Det skjedde på søn- og helligdager og kirkelige høytidsdager foruten ved større begivenheter som seier i krig og fredsslutninger.

Berlin’s andre virksomheter
Berlin hadde mange talenter. I 1744 ga han ut Danmark-Norges første lærebok i musikk.

Men talentet strakk seg mye lenger enn til kun musikken. Han avslørte snart ekstraordinær praktisk-teknisk innsikt, ble utnevnt til overbrannmester i Trondheim i 1763 og til vannverksinspektør i 1777. Alle foretakene hans bar preg av stor evne til nytenking og innovasjon. Berlin var aktivt medlem i det Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og han var en systematisk meteorologisk observatør. Han etterlater seg ei rekke små og store oppfinnelser, alle gjort med tanke på å forbedre praktisk liv og gjerning.

6. september 1767 meddeles det i Adresseavisen at Johan Daniel Berlin hadde sagt opp sin stilling etter å ha vært stadsmusikant i 30 år. På dette tidspunkt hadde han vært byens overbrannmester i fire år og domorganist i 27 år ved siden av mange andre gjøremål.

Berlin hadde en stor instrumentsamling, faktisk større en sin mester Andreas Berg Mens Berg hadde 30 instrumenter, hadde Berlin 45. Av dette var det 5 taste-, 28 blåse- og 12 strengeinstrumenter.

Komponisten

Berlin komponerte en hel del, men bare få av hans verker er bevart; 3 symfonier i D-dur for orkester, en fiolinkonsert i A-dur og noen småstykker for cembalo.

I bildet ser vi stemmen til zinken, eller cornetto som Berlin kalte den. Dette instrumentet var mer eller mindre forsvunnet eller gått av moten da Berlin laget sin komposisjon for zink. Bach skrev bare noen få verk hvor han brukte zink og det var tidlig på 1700-tallet. Komposisjonen til Berlin er med andre ord en av de siste originale for dette instrumentet. I sinfonien med zinke går denne stort sett parallelt med første fiolinen i yttersatsene, mens den i mellomsatsen har fått langt mer solistiske oppgaver. Det er noen barokke trekk i Berlin’s musikk men han er hovedsakelig influert av den galante stil.

En annen sinfonia av Berlin inneholder en stemme for klarinetten. Dette var et nytt instrument på denne tiden.

Den 4. november 1787 klokka 5 om ettermiddagen døde Johan Daniel Berlin. 2. februar 1788  ble det oppført en kantate med tittelen ”Sørge-Cantata over afdøde Overbrandmæster, Vandinspectør og Organist Johan Daniel Berlin”. Kantaten som ble komponert av organist Schreiber er bevart.

Kilder:

  • Kari Michelsen (red.): Johan Daniel Berlin 1714-1787: Universalgeniet i Trondheim. (1987)
  • http://da.wikipedia.org/wiki/Johan_Daniel_Berlin
  • Die Stadtmusikanten im norwegischen Raum (artikkel av Arne Stakkeland, 1992)
  • Bjarne Volle (e-post med mange vedlegg av konsertprogram)

Artikkel først publisert i Schallstykket nr 4, 2007