Hele Clarke til nest gang!

Håkan demonstrerer "støtte"  for ene kandidaten.

Håkan demonstrerer «støtte» for den første kandidaten, Ramon.

«Hele Clarke til nest gang!», sa Håkan Hardenberger til den ene kandidaten som opptrådte på mesterklassen. Det var i alt 3 studenter som spilte for Håkan i Levinsalen på Norges Musikkhøgskole, onsdag 27. november  2013.

Sitatet fra Håkan kan godt stå som en felles overskrift for alle tre kandidatene. Selv om nivået var forskjellig, ble alle tre nødt til å jobbe med noen grunnleggende ferdigheter.

Vi skrev om forrige mesterklasse til Håkan Hardenberger, som han holdt for et år siden – noen av studentene den gang spilte også nå. «Jeg hører en klar fremgang siden sist», sa Håkan blant annet.

Første ut var Ramon, som spilte Cantus X av Egil Hovland. Det er skrevet for orgel og trompet, men her var det to stykker på klaver som fordelte orgeloppgavene. Første kommentar fra Håkan var: «Mange spiller stykker de ikke liker- jeg kan høre at du liker dette stykket!».

Hvis du fikk ønske en ting fra Alladins lampe, hva ville det være, spurte Håkan. At jeg ikke var så nervøs, svarte kandidaten. Du virket ikke nervøs og det må du ta vare på og lagre i den «positive banken». For å illustrere dette, fortalte Håkan om den gangen han spilte på siste kveld i Royal Albert Hall (Last night of the Proms). Da var han så nervøs foran konserten at han hadde vanskelig for å snakke. At manageren rett før fortalte at 200 millioner så på, gjorde ikke saken lettere. Men det gikk bra på konserten. Derfor bruker Håkan dette minnet som en positiv erfaring. Hvis han blir nervøs henter han fram minnet og det hjelper.

Da kandidaten nevnte at han hadde spart seg litt underveis for å klare de høye tonene på slutten fikk han klar beskjed: «Never save!» Hvis man sparer seg underveis, vil man bruke mindre luft og da vil embouchuren lide under det og man blir sliten mye tidligere.

Noen av de kromatiske bevegelsene i stykket til Hovland var ikke helt på plass i forhold til intonasjonen. Derfor spilte Håkan en lang grunntone (drone) mens kandidaten langsomt spilte fraser fra stykket. Når tonene er på plass vil de «ringe» eller det er som med frukten fersken – en sten i midten omgitt av saftig fruktkjøtt og et skinn utenpå som holder det hele på plass. Når man erfarer slike «toner» så er man på sporet av noe meget viktig.

For å ikke la embouchuren ta for mye av jobben på høye toner må man aktivere støtten. Derfor fikk Håkan kandidaten til trykke på punktet hvor beltet var, mens Håkan spilte toner i forskjellig leie. Deretter byttet de roller og Håkan trykket, mens studenten spilte (se bildet).

Den andre kandidaten spilte Francis Thomé: Fantaisie pour cornet et piano.

Hva ville du ønske fra Alladin her, lurte Håkan på. Hun visste ikke helt og Håkan mente at en bedre klang-kvalitet kanskje var lurt å ønske seg.

Så jobbet de litt med Clarke No 1. Her er det viktig å ikke la leppa gjøre jobben. Derimot kan man tenke «lavt» på høyeste tone, Fiss (i sekvensen C-Fiss) og «høyt» på laveste tone C. Dermed blir intonasjonen bedre.

«Til neste gang vi møtes må du øve gjennom hele Clarke», sa Håkan til slutt.

Tredje og siste student spilte Konzertstück no 1 av Vassily Brandt.

«Du har utviklet deg siden sist», sa Håkan. Erlend som kandidaten het, hadde tydeligvis jobbet godt med prinsippet «å tenke høyt når du spiller lavt, og tenke lavt når du spiller høyt»

Erlend fikk også rådet om ikke å spare seg. For å få fram noe av bravuren og det romantiske ved stykket til Brandt må man våge å satse.

Siden fjerde kandidat hadde meldt forfall ble det god tid på slutten av mesterklassen til spørsmål.

Jonas Haltia ba Håkan si litt om konserten av Tomasi som han skulle spille torsdag kveld i Universitets Aula, med KORK. Dette spørsmålet var litt vanskelig, for Håkan følte at det kunne komme til å forstyrre de forberedelsene han hadde gjort foran konserten. Men han spilte litt fra første sats og sa litt om konserten:

– det er ikke en «stor» trompetkonsert
– den har en slags miks av Ravel og Gerswin i seg
– kadensen skal vise en ensom trompet
– det er viktig å få fram den «franske estetikken»

En student lurte på hvordan forholdet mellom øving og pause skulle være.«Godt spørsmål!»
– da jeg var 12 år (hos Bo Nilsson) spilte jeg 10 minutter og hadde pause 10 minutter
– etter Paris (hos Thibaud) var det 23 min / 23 min
– nå spiller jeg ofte Caruso om kvelden og får da hvile til neste dag

Den nye professoren i trompet ved NMH, Anthony Plog, lurte på om han kunne si noe om hva han hadde fått rent pedagogisk fra sine tre hovedlærere, Bo Nilsson, Pierre Thibaud og Thomas Stevens? «Det er nok et alt for omfattende spørsmål», svarte Håkan, «hvis jeg noen gang skriver ei bok, blir det om disse tre».